Lars Elton skrev om installasjonen på Østfold Kunstsenter 2014

Det finnes noen opplevelser som bare setter seg i minnet. Første gang jeg kom inn i «Inheritied Possibilities» ble jeg truffet av ren magi. Til slutt var jeg nødt til å gå ut av installasjonen, men det var ikke fordi jeg ønsket det.

Det kan kanskje oppleves litt banalt å starte en tekst på denne måten. Men for meg er det – her og nå – viktig å etablere en følelse av den fascinasjonen som fanget meg og som ga meg lyst til å skrive denne teksten. For det som traff meg den gangen, en relativt mørk dag i november 2013, var en altoppslukende opplevelse og et mangfold av inntrykk som snakket til hele meg. Det var sensuelt og tanketungt, taktilt og auditivt, åpent og inkluderende, lukket og skremmende.

Jeg hadde åpnet en dør og trådt inn i et visuelt raritetskabinett. Jeg hadde trådt over en terskel til en merkverdig verden der alt var gjenkjennelig, men ingen ting var kjent. Og jeg hadde skrittet inn i en verden som skulle vise seg å romme veldig mye mer enn det jeg greide å overskue ved første blikk. Her var det et stort spekter av opplevelser som utløste følelser og sanselige gleder, tanker og refleksjoner. Jeg var blitt tatt med storm og kastet inn i en virvelvind av opplevelser – selv om jeg stod aldeles stille og bare sugde inn inntrykkene.

Tittelen på installasjonen i Østfold kunstnersenter (ØKS), «Nedarvede muligheter» i norsk oversettelse, er hentet fra en av sveitseren Carl Gustav Jungs tekster. Det er ingen overraskelse at nettopp han, psykiateren som er kjent som drømmetydningens far, er en av inspirasjonskildene Camilla Wexels Riser og James Moore brukte i arbeidet med installasjonen. For her er det nettopp tingenes assosiasjonskraft som utgjør det styrende prinsipp. «Inheritied Possibilities» står trygt på egne ben, men den hviler også tungt på den åpenheten og nysgjerrigheten for det underbevisste og drømmenes sprengkraft som Jungs teorier skapte.

 At den relativt tettpakkede installasjonen er skapt for trapperommet som leder opp til loftet på ØKS er heller ingen tilfeldighet i denne sammenhengen. Både loftet og trappen er symboltunge elementer. Trappen fra andre etasje til loftet er en del av det vakre patrisierhuset fra 1856 som ØKS viser sine utstillinger i, og den smale loftstrappen er hovedelementet i «Inheritied Possibilities».

 Mens loftet i en symbolsk sammenheng gjerne sees som bærer av drømmer og lengsler, og som et symbol på dine tanker innenfor drømmetydning, regnes gjerne trappen som symbol på åndelig utvikling og sees som en metafor for menneskets mulighet til å overskride egne begrensninger. Rent prosaisk gir det å bevege seg opp eller ned i en trapp ulike opplevelser, det bringer deg fra ett sted til et annet, og det gir deg mulighet til å oppsøke nye erfaringer og dermed utfordre din forståelse av virkeligheten. Det siste poenget er viktig, for er det noe denne installasjonen kan gjøre så er det nettopp å gi deg som publikum og selvaktiviserende deltaker en overskridende opplevelse.

 Trappen som symbol ble populær i middelalderkunsten, der de tolket historien fra Bibelen om patriarken Jakob som i en drøm så en stige reist opp til himmelen. Den ble da gjerne kalt Jakobsstigen, og ble brukt som symbol på forbindelsen til den himmelske verden. Mennesket kunne stige opp til himmelen, eller guddommen kunne komme ned. Under renessansen forandret Rafael Jakobsstigen til et trappeløp, og etter hvert ble symbolikken tolket videre enn den rent religiøse. I dag snakker man gjerne om trappen som symbol på åndelig forståelse. Man kan enten stige opp mot opplysning eller ned i mørke og uvitenhet.

 Slik sett er opplevelsen i «Inheritied Possibilities» paradoksal. Den gir – i hvert fall med hensyn til én del av installasjonen – den motsatte opplevelsen av den sistnevnte tolkningen av trappen som symbol. Det har seg nemlig slik at når man stiger opp, har forsert trappen og står på avsatsen oppe på loftet er man ikke ved veis ende. Den korte vandringen innenfor installasjonens avgrensede rom ender nemlig inne i et mørklagt rom.

 Her stiger man altså opp til mørket, men det er ikke dermed sagt at trappen også leder inn i uvitenhet. Tvert imot er målet for vandringen en lysende fortelling.

 Når du kommer inn i det mørklagte rommet og etter hvert venner deg til mangelen på lys og lydene fra det skjulte lydanlegget oppdager du at det finnes et svakt lys over ditt hode. Legger du hodet bakover ser du en liten skulpturgruppe som er montert i sjakten under et tildekket overlys i taket. Du befinner deg i det mørkeste mørke rommet på loftet, men over deg folder det seg ut en skjønnhetsåpenbaring i miniatyr, en fortelling med eksotiske dyr og planter bygd rundt en slags pyramide som minner om de søramerikanske trappepyramidene. Det er et tablå som bør kunne pirre den mest uinteresserte, og som i middelalderens tolkning av Jakobsstigen er pyramiden også et symbol på kontakt med det guddommelige.

 «Inheritied Possibilities» åpnet 22. juni 2013, og installasjonen er laget for visning om sommeren. Men på grunn av stor popularitet ble utstillingsperioden forlenget utover høsten og inn i vinteren. Derfor var min opplevelse ikke helt optimal, i og med at den ble påvirket av det svake lyset i rommet. Om sommeren strømmet lyset inn gjennom et vakkert buevindu nederst i skråveggen som følger trappen på innsiden av taket. I november (og enda mer ved gjensynet i februar), var lyset inne i installasjonen dempet og mykt. På avsatsen øverst i trappen var det så vidt det var lys nok til å se gjenstandene, blant annet et rustbehandlet brannslokningsapparat; en modell av et merkverdig tårn som hang opp ned fra taket; et stearinlys på en ornamentert veggholder; og ikke minst et evighetssymbol i taket i form av en øgle som biter seg selv i halen.

Lars Elton er frilansjournalist, kritiker og redaktør. Han er kunst- og arkitekturkritiker i VG og skriver om kunst- og kulturrelaterte emner i et bredt utvalg publikasjoner. lars@elton.no